Isens reise over Sentralbanken i Barentshavet

Under siste istid var Barentshavet dekket av et flere hundre meter tykt isdekke. Isen hadde sin største utbredelse for 18 000-21 000 år siden. Ettersom isen beveget seg framover og trakk seg tilbake, etterlot den mange spennende formasjoner og strukturer på havbunnen.

På høyoppløselige dybdedata innsamlet av MAREANO ser vi disse formasjonene på havbunnen. Ved å studere dem kan vi finne ut hvordan, og når isdekket ble dannet, og hvordan og når det kollapset, og isen trakk seg tilbake.

Figur 1. Dybdekart over Barentshavet (fra IBCAO) og MAREANOs dybdedata (hvit avgrensing). Rød firkant viser området i Figur 2.

På bunnen av Barentshavet, og spesielt langs sørskråningen av Sentralbanken ser vi flere steder landformer som kalles grunningssonekiler (Figur 2). På engelsk heter disse landformene Grounding Zone Wedge (GZW). De kan gjenkjennes ved at de er utformet som lange og brede, ganske lave rygger, gjerne med en brattere framkant.

Grunningssonekiler dannes ved iskanten og delvis under isen når den i en periode står stille, eller bare beveger seg svakt fram og tilbake. Dette skjer under isavsmelting, gjerne på slutten av en istid, når det avsettes store mengder sedimenter med forskjellig sammensetning ved iskanten.

Sedimentene har isen erodert og dradd med seg over lange avstander. Sedimentene i grunningssonekilen består av en blanding av leir, silt, sand, grus, stein og blokk, som isen knar og blander sammen til det vi kaller morene.

En annen type landform er glasiale lineasjoner. Dette er lange rygger og forsenkninger som dannes av isbreer (isstrømmer) som glir langs havbunnen. Grunningssonekiler og glasiale lineasjoner viser retningen isen har beveget seg. De svarte pilene i figur 2 viser isens bevegelsesretning under dannelsen av isdekket, da isen vokste og rykket framover, mens de røde pilene på grunningssonekilene viser hvordan isen senere trakk seg tilbake.

En kan se ganske tydelig at grunningssonekilene ligger oppå de glasiale lineasjonene. Dette betyr at de er yngre enn de glasiale lineasjonene. Isen beveget seg sørover mot Sentralbankrenna da lineasjonene ble dannet, og trakk seg tilbake mot den mer grunne Sentralbanken under isavsmeltingen da grunningssonekilene ble avsatt. TOPAS-linjen i Figur 3 viser to grunningssonekiler etter hverandre. Den lengst i sør ble laget først, men den nordligste delvis er avsatt på toppen av den i sør.

Figur 2. Grunningssonekiler (GZW) og glasiale lineasjoner i den sørlige delen av Sentralbanken, midt i Barentshavet. De glasiale lineasjonene vises som striper, og forteller at isen har glidd langs bunnen mot sør i dette området (svarte piler). Grunningssonekilene er sedimenter avsatt av isen over lineasjonene mens den trakk seg tilbake mor nord (røde piler). Hvit linje viser TOPAS-profilen i Figur 3.

Figur 3. TOPAS-profil over to grunningssonekiler (GZW). Disse består av morene avsatt ved iskanten og under isen da isdekket lå akkurat så langt sør. Glasiale lineasjoner vises som høydedrag og daler på profilen, mens bergrunnsoverflaten er indikert med gul linje.